Narkotikabekjempelse

Narkotikasituasjonen i norske fengsler vil i stor grad være et speilbilde av situasjonen ute i samfunnet. Lave priser og derav følgende økt forbruk ute, vil påvirke omfanget av narkotikabruk inne. Problemet forsterkes ved at 70 - 80% av de innsatte har rusproblemer i varierende grad.

Narkotikabruk er uønsket i fengsel fordi:

• Det vanskeliggjør arbeidet med å kvalifisere de innsatte til å klare seg uten kriminalitet etter løslatelsen.
• Det vanskeliggjør kontakten og troverdigheten i forhold til familienettverket ute.
• Det fører til en fremmedgjøring i forhold personalet og normale normer. Kontakt med tjenestemenn utover det nødvendige kan lett bli oppfattet som tysting.
• I sporene av narkotikabefatning følger gjeld, trusler og vold
• Innsatte pådrar seg stoffgjeld som ikke sjeldent innebærer ny kriminalitet under permisjon eller umiddelbart etter løslatelsen.
• Narkotikabefatning er ulovlig.

For utenforstående kan det virke uforståelig at det skal forekomme narkotika i norske fengsler. Mange vil nok mene at dette bør kunne forhindres gjennom skikkelige sikkerhets- og kontrolltiltak. Forklaringen kan i hovedsak knyttes til følgende forhold:

• De innsmuglede stoffene forekommer i ørsmå volum - sjeldent mer enn noen få gram - noe som gjør det lett å skjule og dermed vanskelig å avdekke.
• Det må antas at en altoverveiende del av stoffet smugles inn i kroppens hulrom (munn, magesekk, vagina, rektum)
• Innsatte har relativt mye kontakt med verden utenfor gjennom permisjon og besøk.
• Det er selvsagt mulig å gjøre fengslene narkotikafrie. Dette vil imidlertid kreve tiltak som innebærer en nærmest total "hermetisering" av anstaltene, kombinert med rutinemessig kontroll av innsattes kroppshulrom.

Slike tiltak anses som klart utenkelige fordi:

• Det vil umuliggjøre enhver form for rehabiliterende arbeide med de innsatte, motivasjonsmessig, så vel som i forhold til at man avskjæres fra nødvendig kontakt med familienettverk.
• Et slikt regime vil bryte med viktige prinsipper for human fangebehandling.

Ut fra foranstående ser man at man ikke alene kan "kontrollere" seg bort fra problemet. Vel så mye av innsatsen må knyttes til motiverings- og bevisstgjøringsarbeide. Dette søkes oppnådd gjennom kontaktbetjentenes samarbeide med den enkelte innsatte i utarbeidelsen av individuelle sonings- og fremtidsplaner. Like viktig er personalets aktive tilstedeværelse i fangemiljøet. Sistnevnte innebærer at man oppnår så vidt god kjennskap til den enkelte, og til miljøet som sådan, at man lettere registrerer indikasjoner på at det er rusmidler i avdelingen. Dette omtales gjerne som "dynamisk sikkerhet".

Kontrolltiltak som anvendes:

• Manuell kontroll og søk med narkotikahund av effekter i forbindelse med innkomst.
• Brevkontroll
• Telefonkontroll
• Kontrollerte besøk:
• Bruk av glassvegg
• Overvåket av tjenestemann
• Kroppsvisitasjon av den innsatte før og etter besøk, samt ved inn- og utpassering av anstalten.
• Vilkår om "rene" urinprøver før permisjon innvilges
• Vilkår om utåndingsprøver og/eller urinprøve etter permisjon
• Visitasjon av beboelsesrom (cellene) og øvrige oppholdsrom manuelt og med narkotikahund
• Kontroll av kjøretøy.
• Ved mistanke om rus kan den innsatte avkreves utåndingsprøve og/eller urinprøve.
• Ved særlig mistanke om at innsatte skjuler rusmidler i kroppens hulrom kan det treffes vedtak om såkalt kroppslig undersøkelse (røntgen, klyster, explorasjon). Det må i hvert enkelt tilfelle innhentes samtykke fra Fengselsstyret. Inngrepet kan bare utføres av helsepersonell.

I tillegg kommer innsats av mer etterretningsmessig karakter.